I dag var jeg hos en marokkansk venninne. Hun snakket fort og engasjert på fransk om Vest-Sahara, eller problemene i den sørlige delen av Marokko, litt avhengig av øyet som ser. Det er kanskje her jeg bør nevne at faren hennes er yrkesmilitær, og jobber tett med den marokkanske kongen, så dette er et spørsmål hun har mange og sterke meninger om.
Historien, slik hun fortalte den, går kort fortalt som følger: Vest-Sahara er en del av Marokko. Dessverre er det en opprørsgruppe i landet som skaper problemer for Marokko, fordi de gjerne vil bli selvstendige. Denne gruppen er støttet av Algerie, så egentlig er det der problemet ligger. Det var som en avslutning at min venninne kom med kommentaren: ”Ærlig talt, så ser jeg ingen annen løsning enn krig...”
Jeg er ikke vant til at krig er en løsning som folk rundt meg ser på som det beste alternativet, men siden jeg er ustø i fransk, og helt uvitende om konflikten, feiget jeg ut og skiftet samtaletema. Nå har jeg imidlertid lest meg litt opp på saken, både på bbc, britannica.com og wikipedia, og her følger en oppsummering.
Vest-Sahara er et ørkenområde som grenser til Atlanterhavet, Marokko i nord, Algerie (så vidt) og Mauritania i øst og sør. Da Marokko ble uavhengige i 1956, krevde de også retten til Vest-Sahara som på den tiden var en spansk koloni, og i 1960 hang Mauritania seg på dette kravet. I 1963 ble det oppdaget store lagre av fosfat i den nordlige delen av området, og i tillegg til gode fiskeområder i havet utenfor utgjør dette de viktigste naturressursene. I løpet av 1970-årene vokste det fram en frigjøringsbevegelse, Polisario, som i hovedsak består av nomadefolket Sarawi. Spania trakk seg ut av området i 1975/76 og samtidig avgjorde den internasjonale domstolen at hverken Marokko eller Mauritania hadde noen rett til området. Området ble likevel delt mellom Marokko og Mauritania, men noen år senere okkuperte Marokko også den delen som hadde vært under mauritansk styre. Det nevnes flere steder at Algerie støttet frigjøringsbevegelsen, og marokkanske myndigheter har blant annet krevd at Algerie skal delta i fredsforhandlinger.
Man har flere ganger forsøkt å finne en løsning, der ulik grad av selvstyre eller integrering i Marokko har vært foreslått. Den forrige marokkanske kongen forpliktet seg til å avholde folkeavstemning om spørsmålet, men dagens konge nekter å gjøre dette. I noens øyne er dermed krig eneste løsning.
Det er selvfølgelig lett for meg å sitte på utsiden å si at jeg synes det virker som om Marokko oppfører seg som en skikkelig tyrann, og at den beste løsningen må være at området får selvstendighet, og at det i alle fall avholdes en folkeavstemning som alle parter retter seg etter. Men så mener jeg jo også i samme slengen at demokrati er bedre enn diktatur, og at sensur er en dårlig ting...
2 kommentarer:
Jeg syns ogsaa at Marokko oppförer seg som en tyrann. Og at krig neppe er en tipptopp lösning i dette tilfellet (merk at jeg sier i dette tilfellet, og dermed ikke utelukker at det finnes situasjoner der krig eller militärt engasjement av noe slag er eneste lösning). Tenker at det aa ikke väre militärdatter kanskje er like greit, egentlig.
To add to your story: Det er en ganske graverende flyktningesituasjon forbundet med situasjonen i Vest-Sahara, med en hel haug mennesker som (bokstavelig talt) er innesperret bak et gjerde i örkenen.
Jeg er forsåvidt enig med deg i at krig i noen tilfeller kan være nødvendig, og andre ganger kan det være riktig at internasjonale styrker går inn i et konfliktområde. Men det som egentlig fasinerte meg i denne sammenheng er hvordan en jente, som i andre sammenhenger virker nokså opplyst, så til de grader er farget av de meningene som jeg antar kommer fra faren...
Legg inn en kommentar