Flinke

Når man har tilbragt størtse delen av siste halvår uten annen fysisk aktivitet enn litt trasking, og litt volleyball, er det latterlig deprimerende å begynne å jogge igjen. Når man i tillegg gjør det om morgenen rett fra sengen, før man egentlig i det hele tatt har våknet, er det verre. Men når det banker på døren kl 9 (litt annen døgnrytme enn hjemme, men i denne målestokken er det tidlig), er det ingen nåde. Ut å jogge skal man. Vi er litt av et syn der vi kommer med bustet hår og motivasjon på bunnivå. Men vi gjør det.

Det som er gøy er at vi merker framgang, vi er mindre i ferd med å dø halvveis, vi jogger lenger før vi stopper opp første gang, og det er jo veldig positivt. Dessuten, å se solen stige på himmelen og bli møtt av den fantastiske energibomben er veldig deilig. Skyfri himmel, strålende sol, meldt å bli 12-15 grader, og allerede ferdig med å jogge for dagen. I sånne øyblikk lurer man på om det kanskje likevel finnes en gud som har bestemt seg for å gjøre dagen min perfekt.