Ny kurs

Det har gått ni dager siden angrepene mot regjeringskvartalet og Utøya. Det har vært ni dager preget av sjokk, vantro og sorg, men også samhold og humane, ikke-voldelige verdier.

Selv har jeg levd i en form for personlig unntakstilstand i forsøket på å bearbeide inntrykk og følelser. Nå vil jeg bare mest av alt at hverdagen skal komme og at jeg skal kunne gjøre normale og vanlige ting uten å slåss mot min egen handlingslammelse og manglende konsentrasjon. Og uten at jeg får dårlig samvittighet for at mitt liv går videre selv om andres liv aldri vil bli som før.

Tvert i mot. Jeg lever, og selv om AUF og Arbeiderpartiet ble angrepet, hedrer jeg ingen ved ikke å sette pris på det. Men veien videre behøver ikke være den samme veien som jeg så for meg før hendelsene. Jeg står fritt til å velge en annen kurs på livet mitt, og gjennom valg av kurs kan jeg hedre de drepte og sårede.

Jeg vil at jeg om fem år skal kunne se tilbake og si at 22. juli 2011 forandret livet mitt. Jeg vil finne tilbake til det sterke politiske engasjementet jeg en gang hadde, og jeg vil igjen begynne å ta debatter og diskusjoner. Når noen rundt meg sier ting jeg er uenig i, skal jeg kommentere det og ta til motmæle, ikke trekke på skuldrene og la ytringen forbli uimotsagt. I stedet for å irritere meg over personfokuset i politikken, skal jeg heller delta aktivt, og på den måten forsøke å flytte debatten over i et bedre spor.

En ny kurs behøver ikke være en helomvenning, selv små korreksjoner kan få større utslag litt lenger frem i tid. Og oppi all sakeligheten må det være lov å glede seg over fint vær, dansing, reiser og nye jobbutfordringer.

Hvorfor får Venstre så mange nye medlemmer etter valgnederlaget?

Dagsavisen kan rapportere om en enorm medlemsøkning i Venstre etter valgnederlaget på mandag. 835 nye medlemmer er en økning på over 10 prosent.

Både nestleder Trine Skei Grande og fylkeslagsleder i Sogn og Fjordane, Torbjørn Kolås, er svært glade og entusiastiske. En av forklaringene sies å være sympati med Lars Sponheim som ikke kom inn på tinget.

Personlig er jeg fristet til å tro at forklaringen snarere er Sponheims avgang. Det er ikke gitt at alle urbane og liberale venstrefolk har følt at bonden fra Hordaland har vært personen som best representerer dem. Det kan jo tenkes at nå som han har meldt sin avgang som partileder, er det flere som ønsker å melde seg inn i partiet.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er tilfelle, men all den tid vi kun har observert korrelasjonen Sponheim trekker seg, medlemmer strømmer til venstre, så er det umulig å si om årsaken er sympati eller lettelse. Korrelasjon er nemlig ikke kausalitet.

Går vinninga opp i spinninga?

I Dagsavisen 7. august kunne vi lese om hvordan Svineinfluensaepidemien håndteres svært ulikt i Norge og våre naboland. Her hjemme krisemaksimeres det på høyt nivå. Både på arbeidsplasser, læresteder og barnehager informeres vi om hvordan vi skal hoste, hvordan vi skal vaske hender etc. Enkelte apotek er nærmest tomme for antibac, og vi får ikke lenger lov til å gi hverandre en klem når vi treffes. Helst ikke håndhilse heller. Selv føler jeg meg litt syk hver gang jeg setter meg ned på Blindern etter å ha passert kanskje 10 oppslag som lister opp symptomer for influensa og gir deg beskjed om å gå hjem dersom du har noen av disse. Dette gir seg imidlertid i det jeg kommer meg ut av bygningen.

I tidligere nevnte artikkel uttaler professor i helseøkonomi Ivar Sønbø Kristiansen følgende: "Jo rikere landene er, desto mer rasjonelt er det å bruke mye penger på forebyggende helsetiltak. Sånn sett kan det virke riktig at Norge bruker mer penger på svineinfluensaen enn nabolandene."

Det går ikke klart frem hvorfor Kristiansen trekker denne konklusjonen, men standard økonomisk teori tilsier den marginale nytten av en ekstra krone brukt på forebygging er like stor som den marginale nytten av å bruke denne kronen på noe annet, og heller tillate at en ekstra person blir syk. I et midre rikt land kan denne kronen fort kaste mer av seg dersom man bruker den på noe annet enn sykdomsforebygging, og man forebygger følgelig mindre. (Det bør vel også inkluderes i annalysen at vi befinner oss i innspurten av en valgkamp, og at regjeringen antakelig ville tapt stort dersom den ikke viste at den ville forhindre denne dødelige influensaepidemien, koste hva det koste ville. Det kan derfor fra myndighetenes side være rasjonelt å bruke mer penger på forebygging enn hva som er rasjonelt rent økonomisk.)

Det interessante, slik jeg ser det er dagens oppslag i Aftenposten, hvor de kan fortelle at 9 av 10 svineinfluensaprøver er negative. Når de aller fleste får stillet diagnosen pr. telefon uten at prøve blir tatt, og vi alle har fått beskjed om å holde oss hjemme i 7 dager dersom vi mistenker at vi har fått svineinfluensa, antyder dette at vi får her får et unødvendig høyt sykefravær. Tenk på alle de som nå først blir gående hjemme i syv dager med vanlig forkjølelse, for deretter å ta ut 7 nye dager når den virkelige influensaen setter inn. Jeg skulle likt å se tall for hvor store disse ekstrakostnadene som følge av hysteriet blir.

Samfunnsøkonomi er til finanskrise som krim er til juss

- Det må jo være veldig interessant å studere økonomi i disse finanskrisetider.

Joda. Bortsett fra at i de modellene vi studerer finnes det ikke nominelle verdier, bobler er et ukjent begrep, husholdningene velger selv å trekke seg ut av arbeidsmarkedet i nedgangstider fordi marginalproduktiviteten til arbeid, og dermed lønningene, går ned. Så jeg føler litt at en god krim gjør meg like kvalifisert til å bli dommer som fire år med samfunnsøkonomi gjør meg kvalifisert til å si noe om finanskrisen....

Oljepris opp => drivstofforbruk + CO2-utslipp ned

Jeg kom over følgende artikkel på nettsidene til Teknisk Ukeblad: SAS har senket flyhastigheten fra 860 til 780 km/t, noe som innebærer at flyturen Oslo-Bergen tar 3 minutter lenger tid og at drivstofforbruket reduseres med 160 kilo, og CO2-utslippene reduseres med 420 kilo.  

Høye oljepriser gjør at selskapet setter i gang tiltak for å redusere drivstofforbruket. Enda et bevis på at økonomiske insentiver virker, og at grunnen til at vi ikke klarer å redusere CO2-utslippene i verden, er fordi kostnaden knyttet til å slippe ut, er for lav. Så, hurra for høye oljepriser.

Et angrep på streikeretten

Sarkozy har innført reformer i det franske undervisningssystemet. Det har skjedd fort, og uten at lærerne har hatt mulighet til å omstille seg. Allerede fra høsten skal de nye læreplanene taes i bruk. Årsaken er at alt for mange franske barne avslutter grunnskolen uten å ha grunnleggende kunnskaper i lesing, skriving og regning. Som i et annet land jeg kjenner godt, er løsningen altså å innføre en reform. Det ironiske er at samtidig kuttes det i bevilgningene til skolesystemet, og antallet lærerstillinger blir redusert. Resultat: Misfornøyde lærere.

Forrige uke var det en enorm streik, der funksjonærer fra alle deler av statsforvaltningen deltok, og særlig hadde fagforeningene mobilisert. Streikende lærere skaper stor misnøye, siden foreldre må finne en løsning for barna mens de selv er på jobb. Noen tar seg en fridag, men for mange, særlig de som er dårligst stilt i utgangspunktet, er ikke dette en løsning. Heller ikke alle har besteforeldre som kan trå til.

Streikedagen holdt Sarkozy en radiotale. Han nevnte i forbifarten at man hadde problemer i skolen, men kom fort til det han mente var det største problemet. Hvordan løse problemet med barnepass mens lærerne streiker. Han annonserte en ny lov om minstetjeneste: Lærerne må gi 48 timers varsel før de går ut i streik, og kommunen har ansvar for å organisere et mottak av barna. Spørsmålet blir da: Er dette et angrep på streikeretten?

Jeg vil si ja, helt klart. Streik er et sterkt og viktig våpen for arbeiderne, nettopp fordi konsekvensene av en streik er store, og fordi motparten i forhandlingene ønsker å unngå det. Det er uheldig at det er de som allerede har det vanskligst som har størst problemer i denne sammenhengen, men samtidig, er det ofte de samme  som har mest å tape dersom streikeretten faktisk blir uthulet. Og i dagens samfunn, der økonomi og bunnlunje er det eneste som teller for mange bedrifter, må arbeidstakerne beholde de forhandlingskortene de har. Trussel om streik, og streik inkludert.

Jente (24) søker kollektiv i Oslo

Hvorfor kan ikke kollektivannonser fortelle meg om de som bor i kollektivet? Detaljer om når badet sist ble flislagt, hvor mange kvadratmeter stua er, hvor nærmeste matvarebutikk befinner seg osv er for all del kjekt å vite og må gjerne nevnes, men det jeg er mest interessert i er: Hva slags personer og personligheter bor allerede i dette kollektivet, hvordan bor de sammen, er de som en liten familie, eller ulike folk med hvert sitt liv som synes det er praktisk å dele en leilighet. Er leiligheten kongen av fest og nasjspill, eller føres det en mer rolig tilværelse. Er det folk som brenner for noe, som er engasjert, eller ikke? Kan det funke å bo med disse menskene? Dernest er jeg hypp på å vite hva som er inkludert i leien, og hvor høy denne er, samt hvor stort rommet er. Er jeg fremdeles interessert, kan jeg finne ut av resten på visning, ringe og spørre, eller sende en mail. 

Dersom det funker bra med de andre folka, kan jeg være svært fleksibel på standarden, men selv ikke den beste leilighet kan kompensere for håpløse medboere.