Ny kurs

Det har gått ni dager siden angrepene mot regjeringskvartalet og Utøya. Det har vært ni dager preget av sjokk, vantro og sorg, men også samhold og humane, ikke-voldelige verdier.

Selv har jeg levd i en form for personlig unntakstilstand i forsøket på å bearbeide inntrykk og følelser. Nå vil jeg bare mest av alt at hverdagen skal komme og at jeg skal kunne gjøre normale og vanlige ting uten å slåss mot min egen handlingslammelse og manglende konsentrasjon. Og uten at jeg får dårlig samvittighet for at mitt liv går videre selv om andres liv aldri vil bli som før.

Tvert i mot. Jeg lever, og selv om AUF og Arbeiderpartiet ble angrepet, hedrer jeg ingen ved ikke å sette pris på det. Men veien videre behøver ikke være den samme veien som jeg så for meg før hendelsene. Jeg står fritt til å velge en annen kurs på livet mitt, og gjennom valg av kurs kan jeg hedre de drepte og sårede.

Jeg vil at jeg om fem år skal kunne se tilbake og si at 22. juli 2011 forandret livet mitt. Jeg vil finne tilbake til det sterke politiske engasjementet jeg en gang hadde, og jeg vil igjen begynne å ta debatter og diskusjoner. Når noen rundt meg sier ting jeg er uenig i, skal jeg kommentere det og ta til motmæle, ikke trekke på skuldrene og la ytringen forbli uimotsagt. I stedet for å irritere meg over personfokuset i politikken, skal jeg heller delta aktivt, og på den måten forsøke å flytte debatten over i et bedre spor.

En ny kurs behøver ikke være en helomvenning, selv små korreksjoner kan få større utslag litt lenger frem i tid. Og oppi all sakeligheten må det være lov å glede seg over fint vær, dansing, reiser og nye jobbutfordringer.