Samfunnsøkonomi er til finanskrise som krim er til juss

- Det må jo være veldig interessant å studere økonomi i disse finanskrisetider.

Joda. Bortsett fra at i de modellene vi studerer finnes det ikke nominelle verdier, bobler er et ukjent begrep, husholdningene velger selv å trekke seg ut av arbeidsmarkedet i nedgangstider fordi marginalproduktiviteten til arbeid, og dermed lønningene, går ned. Så jeg føler litt at en god krim gjør meg like kvalifisert til å bli dommer som fire år med samfunnsøkonomi gjør meg kvalifisert til å si noe om finanskrisen....

Oljepris opp => drivstofforbruk + CO2-utslipp ned

Jeg kom over følgende artikkel på nettsidene til Teknisk Ukeblad: SAS har senket flyhastigheten fra 860 til 780 km/t, noe som innebærer at flyturen Oslo-Bergen tar 3 minutter lenger tid og at drivstofforbruket reduseres med 160 kilo, og CO2-utslippene reduseres med 420 kilo.  

Høye oljepriser gjør at selskapet setter i gang tiltak for å redusere drivstofforbruket. Enda et bevis på at økonomiske insentiver virker, og at grunnen til at vi ikke klarer å redusere CO2-utslippene i verden, er fordi kostnaden knyttet til å slippe ut, er for lav. Så, hurra for høye oljepriser.

Et angrep på streikeretten

Sarkozy har innført reformer i det franske undervisningssystemet. Det har skjedd fort, og uten at lærerne har hatt mulighet til å omstille seg. Allerede fra høsten skal de nye læreplanene taes i bruk. Årsaken er at alt for mange franske barne avslutter grunnskolen uten å ha grunnleggende kunnskaper i lesing, skriving og regning. Som i et annet land jeg kjenner godt, er løsningen altså å innføre en reform. Det ironiske er at samtidig kuttes det i bevilgningene til skolesystemet, og antallet lærerstillinger blir redusert. Resultat: Misfornøyde lærere.

Forrige uke var det en enorm streik, der funksjonærer fra alle deler av statsforvaltningen deltok, og særlig hadde fagforeningene mobilisert. Streikende lærere skaper stor misnøye, siden foreldre må finne en løsning for barna mens de selv er på jobb. Noen tar seg en fridag, men for mange, særlig de som er dårligst stilt i utgangspunktet, er ikke dette en løsning. Heller ikke alle har besteforeldre som kan trå til.

Streikedagen holdt Sarkozy en radiotale. Han nevnte i forbifarten at man hadde problemer i skolen, men kom fort til det han mente var det største problemet. Hvordan løse problemet med barnepass mens lærerne streiker. Han annonserte en ny lov om minstetjeneste: Lærerne må gi 48 timers varsel før de går ut i streik, og kommunen har ansvar for å organisere et mottak av barna. Spørsmålet blir da: Er dette et angrep på streikeretten?

Jeg vil si ja, helt klart. Streik er et sterkt og viktig våpen for arbeiderne, nettopp fordi konsekvensene av en streik er store, og fordi motparten i forhandlingene ønsker å unngå det. Det er uheldig at det er de som allerede har det vanskligst som har størst problemer i denne sammenhengen, men samtidig, er det ofte de samme  som har mest å tape dersom streikeretten faktisk blir uthulet. Og i dagens samfunn, der økonomi og bunnlunje er det eneste som teller for mange bedrifter, må arbeidstakerne beholde de forhandlingskortene de har. Trussel om streik, og streik inkludert.

Jente (24) søker kollektiv i Oslo

Hvorfor kan ikke kollektivannonser fortelle meg om de som bor i kollektivet? Detaljer om når badet sist ble flislagt, hvor mange kvadratmeter stua er, hvor nærmeste matvarebutikk befinner seg osv er for all del kjekt å vite og må gjerne nevnes, men det jeg er mest interessert i er: Hva slags personer og personligheter bor allerede i dette kollektivet, hvordan bor de sammen, er de som en liten familie, eller ulike folk med hvert sitt liv som synes det er praktisk å dele en leilighet. Er leiligheten kongen av fest og nasjspill, eller føres det en mer rolig tilværelse. Er det folk som brenner for noe, som er engasjert, eller ikke? Kan det funke å bo med disse menskene? Dernest er jeg hypp på å vite hva som er inkludert i leien, og hvor høy denne er, samt hvor stort rommet er. Er jeg fremdeles interessert, kan jeg finne ut av resten på visning, ringe og spørre, eller sende en mail. 

Dersom det funker bra med de andre folka, kan jeg være svært fleksibel på standarden, men selv ikke den beste leilighet kan kompensere for håpløse medboere.

Radioakademi

P2-akademiet er et kvalitetsprogram på P2, som forøvrig har mange kvalitetsprogrammer. I går hørte jeg en podcast om manipulatorens edderkoppnett, og for et par uker siden stilte de spørsmålet om mann er en sykdom. Fan.

Hurra for Operaen!

Hurra for ny opera! Endelig er Operaen ferdig, og fra utsiden ser den ut som et praktbygg. Jeg er veldig glad for at Norge endelig har fått et skikkelig opera- og balletthus, og jeg håper det kommer til å være gode rabattordninger for studenter, slik at jeg kan få anledning til å oppleve mer enn bare den fine bygningen. 

Det har vært veldig mye harselering over at det brukes så mye penger på "en nisjeinteresse som opera", men jeg synes oppslutningen rundt åpningen viser at nettopp det å satse stort på kulturlivet, bidrar til å skape interesse blandt folk. Det er ikke alt i økonomien som er etterspørselsbestemt, noen ganger trenger man informasjon om tilbudet, før man kan begynne å etterspørre et gode, og jeg tror at når tilbudet nå finnes i form av en ny og flott opera, vil etterspørselen komme av seg selv. Bare se hvor mange mensker som samlet seg for å se på fyrverkeriet. Man sto jo stedvis som sild i tønne for å få det med seg.

Dessverre er ikke operaen det første man ser når man kommer ut på Jernbanetorget fra Oslo S eller t-banen. Oslo sentrum ser ut som en byggeplass. Området rundt Jernbanetorget og Oslo S er mer eller mindre uframkommelig, det bygges og graves overalt. Når man kommer til Oslo for første gang, er det ikke et veldig positivt førsteinntrykk. Det er sikkert nødvendig, og det blir forhåpentligvis fint en gang, men jeg tror jeg hadde foretrukket å hente mine gjester på Gardermoen, framfor å la deres første møte med hovedstaden være byggeplassen på Oslo S. Til tross for den fine operaen. 

Tingakkumulasjon

For åtte og en halv måned siden flyttet jeg til Frankrike. Jeg hadde med meg en koffert, en liten sekk og og en liten veske. Vesken var veldig liten, bare plass til lommebok og sånn. Uansett, nå skal jeg hjem en tur, og tenkte jeg skulle ta med meg en del ting som jeg kunne legge igjen hjemme. Til min overraskelse har jeg klart å fylle opp kofferten min allerede, kun med ting jeg ikke lenger trenger. Og det er før jeg har begynt å pakke ned klærne mine og gi bort alle kjøkkentingene mine. Synes det er fasinerende hvordan jeg har klart å skaffe meg så mye, særlig siden jeg har prøvd å være bevisst på ikke å kjøpe for mye ting her nede... Føler litt at eiendelene mine har formert seg på egenhånd.

Å glede seg til noe man ikke kan fordra

Vasking av klær har aldri vært min favorittaktivitet, snarere tvert i mot. Ironisk nok er det likevel få ting jeg gleder meg så mye til, som å komme hjem å vaske klær hos meg selv. Slippe å pakke en enorm sekk med alt som finnes av skittentøy, traske bort på myntvaskeriet, vaske klær, vente, tørke klær, vente enda mer osv. Særlig irriterende når det er nesten 20 varmegrader, og man har mer lyst til å henge i en park. I tillegg kommer all potensiell irritasjon når jeg har glemt vaskemidler, cash, håndklet som jeg også burde vaske, osv. Konklusjon: Jeg gleder meg vil til å vakse klær når jeg kommer hjem.

Hvem truer hvem egentlig?

"Spett truer dyrepark" kunne man lese på nyhetssidene til NRK. Nærmere kikk på artikkelen viste at det dreide seg om dyreparken i Kristiansand som ønsket å utvide og bygge overnattingsplasser i leveområdet til hakkespettarten hvitryggspett, en art som i følge wikipedia er oppført som nær truet på rødlisten og som er i tilbakegang på Østlandet. Heldigvis har fylkesmannen i Vest-Agder protestert.

Jeg synes det er en interessant journalistisk vinkling å påsta at det er hakkespetten som truer dyreparken, og ikke omvendt. Men det er kanskje hva man kan vente seg når saken er sakset fra en nettavis som NA24... 

Insentiver og beslutninger

Hvordan kan man forklare lønn og forfremmelser innen en bedrift, ved hjelp av insentivteori og asymmetrisk informasjon? Grei ut. Oppgaven skal være på 4000-8000 ord.

Problem 1: Jeg er usikker på om jeg har nok insentiver til å sette meg ned å bruke tid på å formulere en  fornuftig tekst om dette. Jeg er ikke overbevist om at kontrakten oppfyller min reservasjonsnytte.

Problem 2: Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal gå fra en kladdebok full av uoversiktelige notater, til en velformulert tekst. Dette er nok egentlig et underproblem av problem 1, fordi dersom jeg hadde skjønt dette, hadde jeg nok hatt en lavere privat kostnad knyttet til det å skrive oppgaven, og det hadde vært lettere å akseptere kontrakten.

Problem 3: Selv om jeg kommer fram til at reservasjonsnytten min er dekket, og at jeg kan klare å skrive en tekst, er jeg usikker på om min marginale nytte av å jobbe med denne oppgaven, er høyre enn min marginale nytte av å gjøre andre ting. Jeg risikerer altså å begi meg ut på et prosjekt som ikke nødvendigvis vil være effektivt.

Problem 3b: Hvordan finner jeg egentlig ut hva som er min marginale nytte av dette. Hva skal jeg derivere? Frustrasjonsnivået mitt som en funksjon av energi brukt på denne oppgaven? Hva om funksjonen ikke er deriverbar? Jeg mistenker at den er diskret og at det finnes en terskelverdi her et sted. Dersom jeg bruker mer enn en viss mengde energi og tid, vil frustrasjonen bli større dersom jeg ikke fullfører enn dersom jeg dropper det med en gang.

Problem 3c: Hva med min marginale nytte av å gjøre andre ting? Hvordan definerer jeg egentlig denne funksjonen? Hva er forklaringsvariabler, og hvordan kan jeg være sikker på at alle er eksogene? Sannsynligvis er de jo ikke det. Hvordan var det de derre instrumentvariablene egentlig fungerte igjen. Sukk. 

Så mye sitter jeg altså igjen med etter å ha studert ulike aktørers optimale tilpasning. Jeg er ikke en gang i stand til å finne ut av hva som er den optimale beslutningen i forhold til om jeg skal eller ikke skal skrive denne oppgaven.

Forslag til løsning: Slutte å bruke energi på å syte, begynne å jobb, og se hvor langt den strategien tar meg.

Internett til alle barn

Jeg leste en artikkel om XO-pcene og "One Laptop per Child"- prosjektet i Dagbladet i dag. XO er en liten, billig, grønn datamaskin  med skjermer som virker i sterktsollys, som ikke er avhengig av elektrisk strøm, men som kan sveives i gang eller kobles til et solcellepanel. Maskinen bruker gratis programvare som Linux og nettleseren opera, og har en innebygget trådløs ruter. Jeg har hørt snakk om dette prosjektet, og synes det høres ut som et veldig bra opplegg. 

Det stilles spørsmål ved om det er en riktig prioritering å sørge for maskiner og Internett til alle barn, når det er så mange andre problemer som bør løses. Med tanke på at man hele tiden snakker om utdanning som nøkkelen til veien ut av fattigdom, og  når man vet hvor enorme mengder informasjon som er tilgjengelig via nettet, synes jeg det er en kjempeidé. Jeg tror absolutt at dette kan bidra til utvikling og bedre demokratiske systemer rundt omkring i verden.

Femmes de l'ombre (Female Agents)

For noen dager siden så jeg denne filmen, en litt alternativ actionfilm fra 2. verdenskrig. Den forteller historien om hvordan fire franske kvinner ble rekruttert til et oppdrag i Frankrike i dagen før de alliertes invasjon av Normandie. Målet var å hindre at tyskerne kom på sporet av planene. Kvinnene ble ikke fremstilt som overmenneskelige helter, snarere som mennesker med alle vår feil og mangler, følelser, stolthet og redsel. Jeg forsøkte å finne ut om den kommer til Norge, men ser ikke ut som om det er planlagt å sette den opp. Synd, for den var bra.

Kvinnedagen 2008

Gratulerer med vel overstått kvinnedag, den 99. i rekken.

Den første kvinnedagen ble arrangert av det amerikanske sosialistpartiet. De markerte streiken i 1908 der kvinnelige fabrikkarbeidere i New York kjempet for bedre arbeidsforhold. Senere spredde dette seg til andre land, og ble en internasjonal markering. I Norge ble den første gang markert av Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet i 1915. (Kilde: FN og Wikipedia)

På NRKs Ukeslutt i går gratulerte Eli Hagen sine medsøstre med dagen. Hun snakket i omlag 20 sekunder, og klarte i løpet av den korte tiden å irritere meg (nok til at jeg i dag blogger om det). Her er hva hun sa:

Hei, mitt navn er Eli Engum Hagen. Vil bare gratulere alle kvinner med dagen i dag den 8. mars. Men da kvinnedagen ble innstiftet for 100 år siden for at kvinner skulle få stemmerett, da hadde dagen noe for seg. Men i dag synes jeg at det har gått for langt. Når kvinner blir kvotert inn foran menn fordi de er kvinner og ikke fordi de er kvalifisert for det, da er det gått for lang. Men likevel, ha en strålende dag.

Ukeslutt 08.03.2008

For det første: Kvinnedagen er en internasjonal markering. Selv om kvinner i Norge er svært privilegerte sammenliknet med kvinner andre steder i verden, betyr ikke det at vi skal slutte å markere kvinnedagen og at den ikke lenger har noe for seg. Dagen bidrar til å sette kvinnesaken på dagsorden, og skal man klare å gjøre noe med situasjonen til kvinner rundt om i verden, er første bud at vi ikke glemmer og ikke aksepterer. Eli Hagen derimot, hevder i samsvar med all den navlebeskuende politikken til FrP, at fordi kvinner i Norge har det bra, så har ikke dagen lenger noe for seg.

For det andre: Ja, i Norge har vi kommet langt i retning likestilling, særlig på papiret. Og som ung kvinne i dag, er jeg takknemlig for den kampen kvinner før meg har ført. Men vi er ikke i mål. Fremdeles er vi langt unna likelønn i Norge, og det er mange arenaer der kvinner og menn er representert og blir behandlet ulikt. Hvis vi slutter å sette fokus på disse sakene, lener oss tilbake og sier at slaget er vunnet, kommer vi i hvert fall ingen vei.

Om kvotering: Jeg har ikke tenkt å skrive et flammende innlegg om kvotering nå, men vil understreke at jeg ikke deler synet til Eli Hagen. Jeg mener tvert i mot at kvotering er et viktig virkemiddel for å endre strukturer i samfunnet. Påstanden om at kvinner blir kvotert inn fordi de er kvinner og ikke fordi de er kvalifisert, er dessuten gal. Man kvoterer ikke inn ukvalifiserte kvinner.

Fødselspermisjon og fruktbarhet : Norge vs. Frankrike

Etter at likelønnskommisjonen la fram sin innstilling, har jeg inntrykk av at det har vært mye debatt om permisjonsordningen og for eller mot tredeling av permisjonen hjemme i Norge. Innstillingen er lastet ned, og skal selvfølgelig leses. Jeg er spent på å se hva slags andre konkrete tiltak de har foreslått, foreløpig har jeg kun fått med meg dette om permisjonen.

Uansett, jeg bestemte meg for å undersøke hvordan permisjonsordningene er her i Frankrike. Jeg mistenkte at det var ganske mye dårligere enn i Norge, men ble overrasket over hvor mye dårligere det faktisk var.

I Norge er fødselspermisjonen 44 uker med 100 prosent lønn (opp til et tak på 6 G eller noe sånt) eller 54 uker med 80 prosent lønn. Tre uker før fødselen og seks uker etterpå er forbeholdt mor, og seks uker er forbeholdt far. I tillegg, hvis jeg forsto informasjonen på NAV.no korrekt, finnes det mye fleksibilitet i systemet, som gjør at fødselspermisjonen kan bli spredd utover.

I Frankrike har mor krav på seks uker før, og ti uker etter fødselen, i tillegg har far mulighet til å ta ut 14 dager i løpet av de første fire månedene etter fødselen.

Totalt har altså en fransk familie rett på 18 ukers permisjon, hvorav kun 12 er etter fødselen, mens en norsk familie har krav på 44 uker. Franske barn sendes dermed i barnehagen fra de er tre måneder gamle, og mor må ut i jobb. Det er en ganske annen virkelighet enn i Norge.

I utgangspunktet ville jeg ha antatt at dette bidro til lavere fruktbarhet og høyere gjennomsnittsalder på mor i Frankrike enn i Norge. Imidlertid er det ikke det jeg finner når jeg forsøker å finne tall hos Statistisk sentralbyrå og Institut national d'études démographiques.

Det jeg finner er følgende: I 2006 var gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende i Norge 28,1 år i følge SSB, og i 2006 hadde vi fruktbarhetstallet 1,9. Jeg har ikke funnet gjennomsnittsalder for førstegangsfødende i Frankrike, men i 2005 var gjennomsnittsalderen for fødende 29,7. Tilsvarende tall for Norge var 30,2, og altså høyere enn i Frankrike. Jeg har laget en graf som viser hvordan gjennomsnittsalderen på mor har endret seg i perioden 1999 til 2005, og en som viser hvordan fruktbarhetstallet i Norge og frankrike har endret seg i perioden 1974 til 2005. Disse tallene overrasket meg, jeg skulle gjerne likt å vite hva som kan være forklaringen.

Selvgode nordmenn og EU

Da jeg leste kommentaren til Stig Inge Jøgensen Narsissistens dilemma i ukens utgave av Morgenbladet, fikk jeg en utrolig ekkel smak i munnen. Han tegner et deprimerende bilde av den rike, selvgode nordmannen, og den ekle smaken i munnen min skrev seg fra det faktum at jeg føler at det er et ganske korrekt bilde, dog noe satt på spissen.

Jørgensen trekker linken til debatten om norsk EU-medlemskap, og den siste meningsmålingen om spørsmålet, der kun 1/3 av de spurte sa ja til medlemskap, og jeg ble sittende å tenke litt på det ”o store EU-spørsmålet”. Jeg har diskutert både EU og EU-medlemskap mange ganger, og har tidligere nok vært mer mot enn for. Jeg merker at dette er i ferd med å endre seg. Å komme litt vekk fra Norge og få muligheten til å betrakte vårt rike velferdssamfunn litt på avstand, gjør at jeg har blitt ytterligere klar over hvor privilegerte vi nordmenn er. Når jeg forteller tyskere og franskmenn om de norske velferdsordningene, tror de meg knapt, eller de tror at de ikke skjønner hva jeg sier pga språkproblemer.

Jeg synes det blir stadig vanskeligere å argumentere for at Norge ikke skal være med i EU. Jeg sier ikke at alt er perfekt i EU, og det kan hende at for hver enkelt nordmann vil vi kunne holde et høyere velferdsnivå dersom vi ikke melder oss inn, men samtidig er EU den internasjonale organisasjonen som i størst grad har bidratt til utvikling i Europa etter krigen. Jeg føler at det helgenbildet mange nei-folk forsøker å beskrive av Norge som et land utenfor unionen er feil. Som et lite uavhengig rikt land, er vi ikke noe annet enn nettopp det; selvgode og uavhengige fordi vi er rike og har råd til det. Og uten å være noen ekspert på utenrikspolitikk, føler jeg likevel at Norge ikke akkurat framstår som et revolusjonerende alternativ i all sin alenegang, men i stedet for å knytte oss til EU, knytter vi oss til USA...

Jeg er gjerne med på diskutere norsk EU-medlemskap, jeg er svært åpen for at det finnes gode argumenter for ikke å bli med, men jeg kjøper ikke lenger argumentet om at det er best for de fattige i verden dersom Norge står utenfor.

Dataspråk

Fem og en halv måned. Det er tiden det har tatt å finne en liten firkant godt gjemt inne i Adium som tillater at jeg får logge meg på msn. Det irriterende er at selvom jeg får msn-kontoen til å virke, fungerer ikke det samme trikset for å få google-talk til å virke. Det hadde vært lettere å løse slike problemer hvis man visste hva man skulle søke etter for å finne svarene. Men når man ikke kjenner det hemmelige datanavnet for det problemet man har, blir det jo litt vanskelig. Kanskje løsningen dukker opp om nye fem måneder. Skjønt da er jeg jo ikke lenger på dette håpløse nazi-opplegget av et nettverk. sukk.

Sweeney Todd

Etter to relativt skuffende filmopplevelser den siste uken, var det på høy tid med en bra film, og Sweeney Todd svarte til forventningene. En musikalsk thriller med Johnny Depp i hovedrollen. I følge wikipedia er det uklart om Sweeney Todd har levd, men historien om ham dukket opp på midten av 1800-tallet. Anbefaler filmen, men det var mye spruting av blod, kanskje hakket mer enn jeg trengte for å ta poenget.

Flinke

Når man har tilbragt størtse delen av siste halvår uten annen fysisk aktivitet enn litt trasking, og litt volleyball, er det latterlig deprimerende å begynne å jogge igjen. Når man i tillegg gjør det om morgenen rett fra sengen, før man egentlig i det hele tatt har våknet, er det verre. Men når det banker på døren kl 9 (litt annen døgnrytme enn hjemme, men i denne målestokken er det tidlig), er det ingen nåde. Ut å jogge skal man. Vi er litt av et syn der vi kommer med bustet hår og motivasjon på bunnivå. Men vi gjør det.

Det som er gøy er at vi merker framgang, vi er mindre i ferd med å dø halvveis, vi jogger lenger før vi stopper opp første gang, og det er jo veldig positivt. Dessuten, å se solen stige på himmelen og bli møtt av den fantastiske energibomben er veldig deilig. Skyfri himmel, strålende sol, meldt å bli 12-15 grader, og allerede ferdig med å jogge for dagen. I sånne øyblikk lurer man på om det kanskje likevel finnes en gud som har bestemt seg for å gjøre dagen min perfekt.

Å vandre rundt i en bokhandel...

Helt fra jeg lærte å lese, har jeg vært glad i bøker, og jeg har alltid vært svært glad i å gå i bokhandel. Dette er egentlig en sannhet med modifikasjoner; jeg var glad i bøker lenge før jeg lærte å lese, fordi moren min leste masse for meg da jeg var barn. Gleden over å ha funnet en ny bok som man kan glede seg til å lese, er en helt spesiell følelse. Og å gå rundt å lete, er en trivelig syssel. Det er få ting som på samme måte som en god bok kan gi deg følelsen av å bli tatt med til et annet univers.

Folk som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stor shopper. Misforstå meg rett, jeg er uforsvarlig flink til å bruke opp pengene mine, litt uklart på hva, men jeg er ikke spesielt glad i å gå rundt å shoppe. Bokhyllen min bærer imidlertid tydelig preg av at det er et viktig unntak, og jeg er redd regningen for overvekt når jeg flytter hjem igjen til Norge kommer til å vise det samme.

Jeg er svært glad i de store, franske bokhandlene. Ikke alle selvfølgelig, men jeg har nå funnet minst to som jeg synes er helt fantastiske. De er enorme, de har utrolig mange bøker, og de fleste finnes i svært billige pocketutgaver. Jeg tror jeg kunne tilbragt timevis med å gå rund å lese bak på bøker, og det deilige er at det er det folk gjør. Det er like stille som på et bibliotek, og folk går rundt å ser på bøkene. Jeg synes det er herlig. Det sørgelige er at jeg vet at jeg aldri kommer til å kunne lese alle bøkene, hverken tiden eller franskkunnskapene strekker til. Trøsten får være at ikke alle bøker er like bra og verdt og bruke tid og krefter på. Håpet får være at de jeg har funnet lever opp til forventningene.

Okse på språkkurs

Jeg er veldig fasinert over en fyr på språkkurset mitt. Han snakker helt uforståelig, hvertfall i mine ører, med en svært sterk spansk aksent. Uansett, mindre viktig. Det som fasinerer meg med ham, er at han minner om en okse. Jeg har helt på ordentlig følelsen av å befinne meg i samme rom som en okse, og det er ikke så ofte jeg opplever, siden jeg svært sjelden beveger meg rundt i fjøs. Det beste var i dag da han svarte riktig på et spørsmål fra den søte lærern vår. Jeg hadde følelsen av at han skjøt fram brystet, stampet med bena og snøftet enda mer enn vanlig...

God bok

Til jul fikk jeg en bok, The Magus av John Fowles, og nå har jeg nettopp lest den ut. Jeg har hatt en herlig leseropplevelse, og det er nesten litt sørgelig at jeg har lest den ut. Før jeg begynte på det siste kapittelet måtte jeg lage meg en kopp te, og sette meg ekstra godt til rette, for å kunne nyte avslutningen. Herved er romanen anbefalt.

Sitatet nedenfor er hentet fra romanen. Selvom jeg håper at jeg ikke har så mange likhetstrekk med hovedpersonen i romanen, føler jeg at det er en god beskrivelse på det behovet jeg ofte har for å "gjøre det som er riktig". Jeg tror det er mange mensker som går rundt og har et bilde av ideal-versjonen av seg selv, og deretter forsøker å leve opp til dette bildet.

"... but all my life I had tried to turn life into fiction, to hold reality away; always I had acted as if a third peron was watching and listening and giving me marks of good or bad behaviour - a god like a novelist, to whom I turned, like a character with the power to please, the sensitivity to feel slighted, the ability to adapt himself to whatever he believed the novelist god wanted. This leechlike variation of the super-ego I had created myself, fostered myself, and because of it I had always been incapable of acting freely."
(John Fowles, The Magus, kapittel 63)

Kjøpe vann på flaske?

Hun: Legen min sier at jeg bør kjøpe vann på flaske, at det ikke er bra å drikke vann fra springen.
Jeg: Kan hende han har rett, men jeg tror ikke jeg orker å bære med meg vann hjem hele tiden. Det blir jo et kjempeprosjekt. Mye enklere å drikke vannet fra springen, og det er jo fullt drikkbart.
Hun: Men vannet i springen er for det første svært hardt. For det andre, kommer ikke vannet i Frankrike fra en urørt kilde. Det er vann som kommer fra samme sted som der kloakken renner ut. Det er renset og tilsatt masse kjemikalier. I praksis drikker du dovann tilsatt masse kjemikalier.
Jeg: Hmmm... Men man kompliserer jo livet veldig ved å gå rundt å bekymre seg for slikt.
Hun: Tidligere røkte man i bilen, hjemme, overalt og i nærheten av barn uten å bekymre seg. Folk gikk rundt og tok liv av seg selv og andre. I dag forsvarer man det med at man ikke visste bedre. I dag vet vi bedre, og det er ikke lenger akseptert. Jeg har ikke lyst til å sakte drepe meg selv mens jeg venter på at de skal publisere resultater som viser at springvann er dårlig for helsen.

Konklusjon: Jeg tror jeg skal gå over til å stort sett drikke flaskevann. Hvertfall når det ikke er for upraktisk, og uten å bli hysterisk.

Sånn kan man også tilbringe vintern...

Gjennom sentrum av Toulouse renner la Garonne, en elv som kommer fra Spania og Pyreneene, passerer gjennom flere departementer i Frankrike og ender ut i Atlanterhavet ved Bordeaux. Det er få ting som kan sammenliknes med å sitte i solveggen langs bredden av Garonne, i begynnelsen av februar i bare en tynn genser, og enten lese en god bok, nyte en kald pils eller spille et slag kinasjakk. Når man først må klare seg uten snø og skigåing, er dette en utrolig god erstatning.

Irritasjonsmomenter i en ellers veldig bra hverdag

500 Internal server error
Jeg foeler litt at verden motarbeider min blogging. De siste dagene har jeg ikke hatt internett hjemme, fordi den siden jeg maa gjennom for aa logge meg paa nettet, er nede. Litt misfornoyd med det merker jeg, og enda mer misfornoyd med at SiO à la Toulouse ennaa ikke har loest problemet.

Innskriving til eksamen
Er ikke noe som er gjort i en haandvending her nede. I dag har jeg endelig faatt gjort det, og med tanke paa at fristen er i morgen, var det paa tide. Tilsammen tror jeg at jeg har brukt minst to og en halv effektiv time i loepet av uken, paa aa finne all noedvendig informasjon om kursene, fylle ut et skjema paa nett, finne ut at den maskinen jeg sitter paa ikke kan aapne pdf-dokumenter, begynne paa nytt paa en annen maskin, der adobe virker, men hvor jeg litt senere oppdager at word selvsagt ikke virker. ( Jeg maatte aapne minst tre dokumenter for aa ha all noedvendig informasjon om kursene tilgjengelig.) Tilslutt fikk jeg fylt ut skjemaet, men det var selvsagt ikke printer paa den maskinen jeg brukte, saa jeg maatte gaa paa et annet bibliotek og printe. Da jeg endelig var paa det internasjonale kontoret, viste det seg at jeg ogsaa maatte fylle ut en learning agreement for haand, men den hadde jeg jo selvsagt levert inn forrige semester, og hun som oppbevarte den var paa moete. Dette var paa tirsdag. Heldigvis ordnet det seg i dag.

Tivoliradio som ikke virker
Jeg kjoepte meg en tivoliradio. Jeg var veldig fornoyd, helt til jeg innsaa at den reagerte paa absolutt enhver form for mobilbruk i bygningen. Jeg bor i en studentby, saa det ble litt uutholdelig. Jeg ble positivt overrasket over franske forbrukerrettigheter, for jeg fikk igjen pengene da jeg gikk og forklarte problemet.

Cours de rattrapage
Forelesere som ikke kan holde kurs paa oppsatt tid, og i stedet setter opp ekstraforelesninger paa tidspunkt hvor jeg hadde andre planer. Er paa vei til en naa.

Lover at neste blogg skal vaere mer positiv. Kanskje "10 ting som gjoer at Toulouse er en fantastisk by".

Å være zen

I bokmålsordboka finner man følgende definisjon av zen:

zen subst (utt senn; japansk og kinesisk chan, av sanskrit dhyana 'meditasjon') retning innenfor japansk buddhisme som legger vekt på selvbeherskelse, meditasjon og intuitiv sannhetserkjennelse

På fransk har de utvidet ordet til også å være et adjektiv. Man holder seg rolig i en hver situasjon, begynner ikke å hisse seg opp eller handle i affekt, til tross for kaos i omgivelsene. Jeg synes det er et fint adjektiv. Dette semesteret skal jeg være zen.

"Ærlig talt, så ser jeg ingen annen løsning enn krig..."

I dag var jeg hos en marokkansk venninne. Hun snakket fort og engasjert på fransk om Vest-Sahara, eller problemene i den sørlige delen av Marokko, litt avhengig av øyet som ser. Det er kanskje her jeg bør nevne at faren hennes er yrkesmilitær, og jobber tett med den marokkanske kongen, så dette er et spørsmål hun har mange og sterke meninger om.

Historien, slik hun fortalte den, går kort fortalt som følger: Vest-Sahara er en del av Marokko. Dessverre er det en opprørsgruppe i landet som skaper problemer for Marokko, fordi de gjerne vil bli selvstendige. Denne gruppen er støttet av Algerie, så egentlig er det der problemet ligger. Det var som en avslutning at min venninne kom med kommentaren: ”Ærlig talt, så ser jeg ingen annen løsning enn krig...”

Jeg er ikke vant til at krig er en løsning som folk rundt meg ser på som det beste alternativet, men siden jeg er ustø i fransk, og helt uvitende om konflikten, feiget jeg ut og skiftet samtaletema. Nå har jeg imidlertid lest meg litt opp på saken, både på bbc, britannica.com og wikipedia, og her følger en oppsummering.

Vest-Sahara er et ørkenområde som grenser til Atlanterhavet, Marokko i nord, Algerie (så vidt) og Mauritania i øst og sør. Da Marokko ble uavhengige i 1956, krevde de også retten til Vest-Sahara som på den tiden var en spansk koloni, og i 1960 hang Mauritania seg på dette kravet. I 1963 ble det oppdaget store lagre av fosfat i den nordlige delen av området, og i tillegg til gode fiskeområder i havet utenfor utgjør dette de viktigste naturressursene. I løpet av 1970-årene vokste det fram en frigjøringsbevegelse, Polisario, som i hovedsak består av nomadefolket Sarawi. Spania trakk seg ut av området i 1975/76 og samtidig avgjorde den internasjonale domstolen at hverken Marokko eller Mauritania hadde noen rett til området. Området ble likevel delt mellom Marokko og Mauritania, men noen år senere okkuperte Marokko også den delen som hadde vært under mauritansk styre. Det nevnes flere steder at Algerie støttet frigjøringsbevegelsen, og marokkanske myndigheter har blant annet krevd at Algerie skal delta i fredsforhandlinger.

Man har flere ganger forsøkt å finne en løsning, der ulik grad av selvstyre eller integrering i Marokko har vært foreslått. Den forrige marokkanske kongen forpliktet seg til å avholde folkeavstemning om spørsmålet, men dagens konge nekter å gjøre dette. I noens øyne er dermed krig eneste løsning.

Det er selvfølgelig lett for meg å sitte på utsiden å si at jeg synes det virker som om Marokko oppfører seg som en skikkelig tyrann, og at den beste løsningen må være at området får selvstendighet, og at det i alle fall avholdes en folkeavstemning som alle parter retter seg etter. Men så mener jeg jo også i samme slengen at demokrati er bedre enn diktatur, og at sensur er en dårlig ting...

Nytt forsøk på å bli en flittig blogger

Kraftig inspirert av at så mange av at mine venner er blitt flittige bloggere, skal jeg gjøre et nytt forsøk. Jeg har forsøkt før, men jeg mistet inspirasjonen, og var ikke flink til å oppdatere, så den bloggen er død, begravet og slettet. Men siden jeg nå har et semester der jeg skal gjøre alt jeg aldri har tid til å gjøre ellers, kan jeg jo sette blogging på "to do"-listen, og forsøke å holde den rimelig oppdatert. Trikset er vel kanskje å senke skuldre og forventninger, og ikke vente at jeg skal komme med revolusjonerende glupe betraktninger hele tiden.

Nå skal jeg sette opp siden og finne ut hvilke fancy fonter, farger og border jeg kan velge, og så erklære bloggen for åpnet.