Selvgode nordmenn og EU

Da jeg leste kommentaren til Stig Inge Jøgensen Narsissistens dilemma i ukens utgave av Morgenbladet, fikk jeg en utrolig ekkel smak i munnen. Han tegner et deprimerende bilde av den rike, selvgode nordmannen, og den ekle smaken i munnen min skrev seg fra det faktum at jeg føler at det er et ganske korrekt bilde, dog noe satt på spissen.

Jørgensen trekker linken til debatten om norsk EU-medlemskap, og den siste meningsmålingen om spørsmålet, der kun 1/3 av de spurte sa ja til medlemskap, og jeg ble sittende å tenke litt på det ”o store EU-spørsmålet”. Jeg har diskutert både EU og EU-medlemskap mange ganger, og har tidligere nok vært mer mot enn for. Jeg merker at dette er i ferd med å endre seg. Å komme litt vekk fra Norge og få muligheten til å betrakte vårt rike velferdssamfunn litt på avstand, gjør at jeg har blitt ytterligere klar over hvor privilegerte vi nordmenn er. Når jeg forteller tyskere og franskmenn om de norske velferdsordningene, tror de meg knapt, eller de tror at de ikke skjønner hva jeg sier pga språkproblemer.

Jeg synes det blir stadig vanskeligere å argumentere for at Norge ikke skal være med i EU. Jeg sier ikke at alt er perfekt i EU, og det kan hende at for hver enkelt nordmann vil vi kunne holde et høyere velferdsnivå dersom vi ikke melder oss inn, men samtidig er EU den internasjonale organisasjonen som i størst grad har bidratt til utvikling i Europa etter krigen. Jeg føler at det helgenbildet mange nei-folk forsøker å beskrive av Norge som et land utenfor unionen er feil. Som et lite uavhengig rikt land, er vi ikke noe annet enn nettopp det; selvgode og uavhengige fordi vi er rike og har råd til det. Og uten å være noen ekspert på utenrikspolitikk, føler jeg likevel at Norge ikke akkurat framstår som et revolusjonerende alternativ i all sin alenegang, men i stedet for å knytte oss til EU, knytter vi oss til USA...

Jeg er gjerne med på diskutere norsk EU-medlemskap, jeg er svært åpen for at det finnes gode argumenter for ikke å bli med, men jeg kjøper ikke lenger argumentet om at det er best for de fattige i verden dersom Norge står utenfor.

Dataspråk

Fem og en halv måned. Det er tiden det har tatt å finne en liten firkant godt gjemt inne i Adium som tillater at jeg får logge meg på msn. Det irriterende er at selvom jeg får msn-kontoen til å virke, fungerer ikke det samme trikset for å få google-talk til å virke. Det hadde vært lettere å løse slike problemer hvis man visste hva man skulle søke etter for å finne svarene. Men når man ikke kjenner det hemmelige datanavnet for det problemet man har, blir det jo litt vanskelig. Kanskje løsningen dukker opp om nye fem måneder. Skjønt da er jeg jo ikke lenger på dette håpløse nazi-opplegget av et nettverk. sukk.

Sweeney Todd

Etter to relativt skuffende filmopplevelser den siste uken, var det på høy tid med en bra film, og Sweeney Todd svarte til forventningene. En musikalsk thriller med Johnny Depp i hovedrollen. I følge wikipedia er det uklart om Sweeney Todd har levd, men historien om ham dukket opp på midten av 1800-tallet. Anbefaler filmen, men det var mye spruting av blod, kanskje hakket mer enn jeg trengte for å ta poenget.

Flinke

Når man har tilbragt størtse delen av siste halvår uten annen fysisk aktivitet enn litt trasking, og litt volleyball, er det latterlig deprimerende å begynne å jogge igjen. Når man i tillegg gjør det om morgenen rett fra sengen, før man egentlig i det hele tatt har våknet, er det verre. Men når det banker på døren kl 9 (litt annen døgnrytme enn hjemme, men i denne målestokken er det tidlig), er det ingen nåde. Ut å jogge skal man. Vi er litt av et syn der vi kommer med bustet hår og motivasjon på bunnivå. Men vi gjør det.

Det som er gøy er at vi merker framgang, vi er mindre i ferd med å dø halvveis, vi jogger lenger før vi stopper opp første gang, og det er jo veldig positivt. Dessuten, å se solen stige på himmelen og bli møtt av den fantastiske energibomben er veldig deilig. Skyfri himmel, strålende sol, meldt å bli 12-15 grader, og allerede ferdig med å jogge for dagen. I sånne øyblikk lurer man på om det kanskje likevel finnes en gud som har bestemt seg for å gjøre dagen min perfekt.

Å vandre rundt i en bokhandel...

Helt fra jeg lærte å lese, har jeg vært glad i bøker, og jeg har alltid vært svært glad i å gå i bokhandel. Dette er egentlig en sannhet med modifikasjoner; jeg var glad i bøker lenge før jeg lærte å lese, fordi moren min leste masse for meg da jeg var barn. Gleden over å ha funnet en ny bok som man kan glede seg til å lese, er en helt spesiell følelse. Og å gå rundt å lete, er en trivelig syssel. Det er få ting som på samme måte som en god bok kan gi deg følelsen av å bli tatt med til et annet univers.

Folk som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stor shopper. Misforstå meg rett, jeg er uforsvarlig flink til å bruke opp pengene mine, litt uklart på hva, men jeg er ikke spesielt glad i å gå rundt å shoppe. Bokhyllen min bærer imidlertid tydelig preg av at det er et viktig unntak, og jeg er redd regningen for overvekt når jeg flytter hjem igjen til Norge kommer til å vise det samme.

Jeg er svært glad i de store, franske bokhandlene. Ikke alle selvfølgelig, men jeg har nå funnet minst to som jeg synes er helt fantastiske. De er enorme, de har utrolig mange bøker, og de fleste finnes i svært billige pocketutgaver. Jeg tror jeg kunne tilbragt timevis med å gå rund å lese bak på bøker, og det deilige er at det er det folk gjør. Det er like stille som på et bibliotek, og folk går rundt å ser på bøkene. Jeg synes det er herlig. Det sørgelige er at jeg vet at jeg aldri kommer til å kunne lese alle bøkene, hverken tiden eller franskkunnskapene strekker til. Trøsten får være at ikke alle bøker er like bra og verdt og bruke tid og krefter på. Håpet får være at de jeg har funnet lever opp til forventningene.

Okse på språkkurs

Jeg er veldig fasinert over en fyr på språkkurset mitt. Han snakker helt uforståelig, hvertfall i mine ører, med en svært sterk spansk aksent. Uansett, mindre viktig. Det som fasinerer meg med ham, er at han minner om en okse. Jeg har helt på ordentlig følelsen av å befinne meg i samme rom som en okse, og det er ikke så ofte jeg opplever, siden jeg svært sjelden beveger meg rundt i fjøs. Det beste var i dag da han svarte riktig på et spørsmål fra den søte lærern vår. Jeg hadde følelsen av at han skjøt fram brystet, stampet med bena og snøftet enda mer enn vanlig...

God bok

Til jul fikk jeg en bok, The Magus av John Fowles, og nå har jeg nettopp lest den ut. Jeg har hatt en herlig leseropplevelse, og det er nesten litt sørgelig at jeg har lest den ut. Før jeg begynte på det siste kapittelet måtte jeg lage meg en kopp te, og sette meg ekstra godt til rette, for å kunne nyte avslutningen. Herved er romanen anbefalt.

Sitatet nedenfor er hentet fra romanen. Selvom jeg håper at jeg ikke har så mange likhetstrekk med hovedpersonen i romanen, føler jeg at det er en god beskrivelse på det behovet jeg ofte har for å "gjøre det som er riktig". Jeg tror det er mange mensker som går rundt og har et bilde av ideal-versjonen av seg selv, og deretter forsøker å leve opp til dette bildet.

"... but all my life I had tried to turn life into fiction, to hold reality away; always I had acted as if a third peron was watching and listening and giving me marks of good or bad behaviour - a god like a novelist, to whom I turned, like a character with the power to please, the sensitivity to feel slighted, the ability to adapt himself to whatever he believed the novelist god wanted. This leechlike variation of the super-ego I had created myself, fostered myself, and because of it I had always been incapable of acting freely."
(John Fowles, The Magus, kapittel 63)

Kjøpe vann på flaske?

Hun: Legen min sier at jeg bør kjøpe vann på flaske, at det ikke er bra å drikke vann fra springen.
Jeg: Kan hende han har rett, men jeg tror ikke jeg orker å bære med meg vann hjem hele tiden. Det blir jo et kjempeprosjekt. Mye enklere å drikke vannet fra springen, og det er jo fullt drikkbart.
Hun: Men vannet i springen er for det første svært hardt. For det andre, kommer ikke vannet i Frankrike fra en urørt kilde. Det er vann som kommer fra samme sted som der kloakken renner ut. Det er renset og tilsatt masse kjemikalier. I praksis drikker du dovann tilsatt masse kjemikalier.
Jeg: Hmmm... Men man kompliserer jo livet veldig ved å gå rundt å bekymre seg for slikt.
Hun: Tidligere røkte man i bilen, hjemme, overalt og i nærheten av barn uten å bekymre seg. Folk gikk rundt og tok liv av seg selv og andre. I dag forsvarer man det med at man ikke visste bedre. I dag vet vi bedre, og det er ikke lenger akseptert. Jeg har ikke lyst til å sakte drepe meg selv mens jeg venter på at de skal publisere resultater som viser at springvann er dårlig for helsen.

Konklusjon: Jeg tror jeg skal gå over til å stort sett drikke flaskevann. Hvertfall når det ikke er for upraktisk, og uten å bli hysterisk.

Sånn kan man også tilbringe vintern...

Gjennom sentrum av Toulouse renner la Garonne, en elv som kommer fra Spania og Pyreneene, passerer gjennom flere departementer i Frankrike og ender ut i Atlanterhavet ved Bordeaux. Det er få ting som kan sammenliknes med å sitte i solveggen langs bredden av Garonne, i begynnelsen av februar i bare en tynn genser, og enten lese en god bok, nyte en kald pils eller spille et slag kinasjakk. Når man først må klare seg uten snø og skigåing, er dette en utrolig god erstatning.

Irritasjonsmomenter i en ellers veldig bra hverdag

500 Internal server error
Jeg foeler litt at verden motarbeider min blogging. De siste dagene har jeg ikke hatt internett hjemme, fordi den siden jeg maa gjennom for aa logge meg paa nettet, er nede. Litt misfornoyd med det merker jeg, og enda mer misfornoyd med at SiO à la Toulouse ennaa ikke har loest problemet.

Innskriving til eksamen
Er ikke noe som er gjort i en haandvending her nede. I dag har jeg endelig faatt gjort det, og med tanke paa at fristen er i morgen, var det paa tide. Tilsammen tror jeg at jeg har brukt minst to og en halv effektiv time i loepet av uken, paa aa finne all noedvendig informasjon om kursene, fylle ut et skjema paa nett, finne ut at den maskinen jeg sitter paa ikke kan aapne pdf-dokumenter, begynne paa nytt paa en annen maskin, der adobe virker, men hvor jeg litt senere oppdager at word selvsagt ikke virker. ( Jeg maatte aapne minst tre dokumenter for aa ha all noedvendig informasjon om kursene tilgjengelig.) Tilslutt fikk jeg fylt ut skjemaet, men det var selvsagt ikke printer paa den maskinen jeg brukte, saa jeg maatte gaa paa et annet bibliotek og printe. Da jeg endelig var paa det internasjonale kontoret, viste det seg at jeg ogsaa maatte fylle ut en learning agreement for haand, men den hadde jeg jo selvsagt levert inn forrige semester, og hun som oppbevarte den var paa moete. Dette var paa tirsdag. Heldigvis ordnet det seg i dag.

Tivoliradio som ikke virker
Jeg kjoepte meg en tivoliradio. Jeg var veldig fornoyd, helt til jeg innsaa at den reagerte paa absolutt enhver form for mobilbruk i bygningen. Jeg bor i en studentby, saa det ble litt uutholdelig. Jeg ble positivt overrasket over franske forbrukerrettigheter, for jeg fikk igjen pengene da jeg gikk og forklarte problemet.

Cours de rattrapage
Forelesere som ikke kan holde kurs paa oppsatt tid, og i stedet setter opp ekstraforelesninger paa tidspunkt hvor jeg hadde andre planer. Er paa vei til en naa.

Lover at neste blogg skal vaere mer positiv. Kanskje "10 ting som gjoer at Toulouse er en fantastisk by".

Å være zen

I bokmålsordboka finner man følgende definisjon av zen:

zen subst (utt senn; japansk og kinesisk chan, av sanskrit dhyana 'meditasjon') retning innenfor japansk buddhisme som legger vekt på selvbeherskelse, meditasjon og intuitiv sannhetserkjennelse

På fransk har de utvidet ordet til også å være et adjektiv. Man holder seg rolig i en hver situasjon, begynner ikke å hisse seg opp eller handle i affekt, til tross for kaos i omgivelsene. Jeg synes det er et fint adjektiv. Dette semesteret skal jeg være zen.

"Ærlig talt, så ser jeg ingen annen løsning enn krig..."

I dag var jeg hos en marokkansk venninne. Hun snakket fort og engasjert på fransk om Vest-Sahara, eller problemene i den sørlige delen av Marokko, litt avhengig av øyet som ser. Det er kanskje her jeg bør nevne at faren hennes er yrkesmilitær, og jobber tett med den marokkanske kongen, så dette er et spørsmål hun har mange og sterke meninger om.

Historien, slik hun fortalte den, går kort fortalt som følger: Vest-Sahara er en del av Marokko. Dessverre er det en opprørsgruppe i landet som skaper problemer for Marokko, fordi de gjerne vil bli selvstendige. Denne gruppen er støttet av Algerie, så egentlig er det der problemet ligger. Det var som en avslutning at min venninne kom med kommentaren: ”Ærlig talt, så ser jeg ingen annen løsning enn krig...”

Jeg er ikke vant til at krig er en løsning som folk rundt meg ser på som det beste alternativet, men siden jeg er ustø i fransk, og helt uvitende om konflikten, feiget jeg ut og skiftet samtaletema. Nå har jeg imidlertid lest meg litt opp på saken, både på bbc, britannica.com og wikipedia, og her følger en oppsummering.

Vest-Sahara er et ørkenområde som grenser til Atlanterhavet, Marokko i nord, Algerie (så vidt) og Mauritania i øst og sør. Da Marokko ble uavhengige i 1956, krevde de også retten til Vest-Sahara som på den tiden var en spansk koloni, og i 1960 hang Mauritania seg på dette kravet. I 1963 ble det oppdaget store lagre av fosfat i den nordlige delen av området, og i tillegg til gode fiskeområder i havet utenfor utgjør dette de viktigste naturressursene. I løpet av 1970-årene vokste det fram en frigjøringsbevegelse, Polisario, som i hovedsak består av nomadefolket Sarawi. Spania trakk seg ut av området i 1975/76 og samtidig avgjorde den internasjonale domstolen at hverken Marokko eller Mauritania hadde noen rett til området. Området ble likevel delt mellom Marokko og Mauritania, men noen år senere okkuperte Marokko også den delen som hadde vært under mauritansk styre. Det nevnes flere steder at Algerie støttet frigjøringsbevegelsen, og marokkanske myndigheter har blant annet krevd at Algerie skal delta i fredsforhandlinger.

Man har flere ganger forsøkt å finne en løsning, der ulik grad av selvstyre eller integrering i Marokko har vært foreslått. Den forrige marokkanske kongen forpliktet seg til å avholde folkeavstemning om spørsmålet, men dagens konge nekter å gjøre dette. I noens øyne er dermed krig eneste løsning.

Det er selvfølgelig lett for meg å sitte på utsiden å si at jeg synes det virker som om Marokko oppfører seg som en skikkelig tyrann, og at den beste løsningen må være at området får selvstendighet, og at det i alle fall avholdes en folkeavstemning som alle parter retter seg etter. Men så mener jeg jo også i samme slengen at demokrati er bedre enn diktatur, og at sensur er en dårlig ting...

Nytt forsøk på å bli en flittig blogger

Kraftig inspirert av at så mange av at mine venner er blitt flittige bloggere, skal jeg gjøre et nytt forsøk. Jeg har forsøkt før, men jeg mistet inspirasjonen, og var ikke flink til å oppdatere, så den bloggen er død, begravet og slettet. Men siden jeg nå har et semester der jeg skal gjøre alt jeg aldri har tid til å gjøre ellers, kan jeg jo sette blogging på "to do"-listen, og forsøke å holde den rimelig oppdatert. Trikset er vel kanskje å senke skuldre og forventninger, og ikke vente at jeg skal komme med revolusjonerende glupe betraktninger hele tiden.

Nå skal jeg sette opp siden og finne ut hvilke fancy fonter, farger og border jeg kan velge, og så erklære bloggen for åpnet.